Da Sjøfarten ble til

Våren 1889 spiser tre herrer lunsj sammen i Yachtklubben i New York. De tre er en ikke navngitt skipsfører fra Bergen, en kaptein som heter Peter Arnoldus Bull og Magnus Andersen – den gang bestyrer av sjømannshjem i Brooklyn, men med lang fartstid til sjøs.

Andersen la ut om sitt arbeid for norske sjøfolk i USA, hvorpå en av de andre spurte litt sarkastisk hvorfor han ikke heller gjorde noe godt for norske sjøfolk i Norge.

Etter å ha grublet på dette noen dager, fant Andersen ut at han ville reise hjem. Han ville starte en sjømannsavis. Et organ for sjømannsstanden. Han ville starte Norges Sjøfartstidende.

Og sånn ble det. Sommeren ble brukt til planlegging. Andersen snakket med alle skipsførere som kom til New York, han sendte sirkulærer til skipsfartsinteresserte i Norge. Han skisserte sitt «program» som omfattet sjømannspensjon, stemmerett for sjømenn utenfor Norge, revisjon av sjøfartsloven og diverse annet. Andersen var en mann med ideer. En radikal mann.

Høsten 1889 forlot han New York. «Til min overraskelse blev jeg før min avreise midtpunktet i en festlig sammenkomst av ca. 150 venner og bekjente og deretter smigrende omtalt i «Nordiske Blade»,» skriver han i sin biografi «70 års tilbakeblikk».

Han fortsetter: «Mer forundret blev jeg derimot da jeg ved min avreise et par dager senere møtte en del av festens deltagere med flere på bryggen for å si farvel og blandt disse endog den norske vicekonsul. Det begynte å da så smått å demre for meg at det ikke kunde være personen Magnus Andersen, men den vordende avisredaktør som øvde sådan tiltrekning, og da jeg senere kom i aktivt avisarbeid blev jeg straks klar over at både menn og kvinner i denne stilling i livet blir tatt hensyn til, og som oftest mer enn de i de fleste tilfeller har gjort sig fortjent til».

På hjemveien fikk Andersen betenkeligheter. Han visste ingenting om å lage avis og han hadde antagelig god tid til å tenke, for reisen gikk via Liverpool, London og Antwerpen. På toppen av det hele hadde han lite kapital. Men ikke noe kunne stoppe Andersen nå. Om bord på d/s «Alpha» ble han kjent med fiskeriinspektør Fr. Backer som i mange år hadde levert bidrag om fiskeriene til avisene «og således hadde en del kjennskap til avisredaksjon. Han blev engagert som Norges Sjøfartstidendes første faste medarbeider,» forteller Andersen.

Da han ankom Kristiania ble et utgiverselskap stiftet og planleggingen av Norges Sjøfartstidende begynte for alvor. Andersen fikk leie lokaler i Skippergaten 3 – der hvor Kafe Grei holder til i dag – og inngikk trykkeriavtale med boktrykker Jensen i Brogaten 3. Onsdag 1. januar 1890 kom første nummer av avisen ut. Det var et litt tungvint arrangement, så han fikk ganske raskt tak i en gammel settemaskin og en presse. «Pressen var meget gammel, hadde et stort svinghjul, blev drevet med håndkraft og skulde være den eldste av sin størrelse i landet,» skriver Andersen.

Senere flyttet avisen til Tollbodgaten 15 og derfra til Frølichpassasjen – det vil si Kirkegaten 34 med gjennomgang til Prinsensgate 9. Da hadde Andersen for lengst anskaffet en moderne presse med gassmotor. Opplaget var blitt så stort at mannen som sveivet den gamle pressen ga opp.

Opplag var selvsagt like viktig den gang som nå, og også på dette området var Andersen en kreativ mann. Allerede i første nummer lovet han at enhver sjømann som tegnet abonnement og betalte for ett år, ville få en erstatning på 50 kroner dersom han forliste.

Norges Sjøfartstidende startet opp like etter at Nordisk Skibsrederforening var blitt stiftet. Foreningen hadde sete i København, og det synes ikke Andersen noe om. Norske redere hadde 70 prosent av tonnasjen, danske redere sto for 20 prosent og svenske ti prosent. Andersen ville ha Nordisk Skibsrederforening til Kristiania. Etter en ekstraordinær generalforsamling fikk den ganske nybakte redaktøren det som han – og de norske rederne – ønsket. Ifølge Andersen var dette avisens første store sak.

Fremtiden så relativt lys ut etter det første året. I 1891 var opplaget kommet opp i 4000 eksemplarer og overskuddet på 2300 kroner. Men Andersen kunne ikke klare seg med å være redaktør. Sjømannsblodet rant for tykt i hans årer. Han var fascinert av Leiv Eriksons oppdagelse av Amerika og utgravingen av Gokstadskipet. Det var en blanding han ikke kunne motså. Han samlet inn penger, fikk bygget en kopi av Gokstadskipet i Sandefjord og døpte det Viking. Søndag 9. april 1893 la skipet ut fra Honnørbryggen og for å gjøre en lang historie kort: Seilasen over var en suksess. Hjemkomsten var tragisk.

Andersen var borte fra avisen i ti måneder og det var ikke særlig lurt. «Mitt lange fravær hadde... til følge at forretningen «Norges Sjøfartstidende» under den flerhodede ledelse, så vel redaksjonelt som forretningsmessig sett, holdt på å velte i grøften,» skriver han i sin bok.

Det skulle vise seg at det var lettere sagt enn gjort å rette opp avisen. 1894 ble et år med både politisk og økonomisk motbør. Andersen mente han ledet en avis i en «fri og tidsmessig ånd», men ble blant annet av redaktør Nils Vogt i Morgenbladet, beskyldt for å lede en fordekt venstreavis. Allerede i 1891 hadde han fått mange på høyresiden mot seg ved å gå inn for egne norske konsuler. Han hadde ingen sjanser mot beskyldningene. «Jeg var kommet ut på et ganske særlig glatt politisk skråplan og mer eller mindre mot min vilje gled jeg stadig hurtigere nedover inntil jeg nu var havnet helt nede på venstre side av den den gang meget skarpe nøitralitetsrygg,» skriver han.

Etter hvert stanset annonseinngangen og oppsigelsene begynte å komme. Krisen ble akutt. Onsdag 5. desember ble avisen solgt til høystbydende. Det var til et konsortium med hoffjegermester Thomas Fearnley i spissen.

Norges Sjøfartstidende var dermed historie for Magnus Andersen. For oss har den knapt begynt.


Stein B. Hauglid, politisk redaktør, Dagens Næringsliv


_{Det aller meste av informasjonen i denne artikkelen er hentet fra Magnus Andersens bok ”70 års tilbakeblikk på mitt virke på sjø og i land” som kom ut på eget forlag i forbindelse med hans 70 årsdag i 1932.}